Hvorfor gjøre samme ting flere ganger?

Endringer i bibliotekets tjenester på nettet tar tid. Altfor lang tid. Innen vi er ferdig med å lage en enkel ting, så har tjenester som YouTube allerede rukket å bli startet, vokst og blitt solgt for 1,6 milliarder USD… Vi må innse at utviklingtempoet er langt høyere nå enn tidligere. Vi kan ikke diskutere i all verdens tid.

Og verktøyene våre tar enda lengre tid å utvikle. Utviklingen av FRBR (Functional Requirements for Bibliographic Records) tok 8 år, den aldeles håpløse Guidelines for OPAC displays tok 7 år. Store revideringer av katalogiseringsreglene går det 25 år imellom. Vi venter tydeligvis i all evighet på en nasjonal katalog for bibliotekenes beholdninger. Nasjonalt lånekort er den eneste nasjonale satsingen de siste årene (som jeg vet om) som direkte har gitt brukerne forbedrede tjenester i bibliotekene. Hvorfor må det være slik?

Problemet skyldes delvis at vi aldri kommer oss videre når mange bibliotek og biblioteksystemleverandører sitter og utvikler den samme tjenesten uten kontakt med omverdenen. Vi i Aleph bruker Megafon som anmeldelsesverktøy, som er utviklet av Bibliotekenes IT-senter (Bibits). Problemet med den - igjen, et av problemene med den - er at vi i Stavanger sitter på vår database med anmeldelser, Kristiansand har sin database og bibliotekene i de videregående skolene i Nordland som bruker Aleph sitter med sin. Og problemet med å samkjøre disse databasene kommer ikke til å bli løst med det aller første - hvis noen gang - med den løsningen som finnes nå. Og på Digital og Sosial 2.0 presenterte Bibliotek-systemer AS at de også holder på å utvikle sin egen anmeldelsestjeneste til bruk for Bibliofil-kunder. Jeg tør ikke tenke på samkjøringsproblemene mellom alle biblioteksystemene…

Ifølge den siste statistikken fra Bibits finnes det ca. 700 anmeldelser i de tre Megafon-databasene til sammen. The Da Vinci code har alene 1043 anmeldelser på Amazon.co.uk! (pr. 6/12/2006, kl. 21.55). Og utvalget av hvilke bøker som er anmeldt på nettsteder som favner bredt er av en helt annen klasse enn hvis vi sitter på vår egen tue. Det er absolutt ingen grunn til at brukere av Stavanger bibliotek bare skal kunne forholde seg til anmeldelser som er skrevet av andre brukere av Stavanger bibliotek. Hvis jeg lurer på om den nye plata til Minor Majority er bra, er det revnende likegyldig for meg om det er en person fra Oslo, en bergenser, en fra Smøla eller en bibliotekbruker i Nordkjosbotn som har skrevet anmeldelsen!

Frykten blant bibliotekarer er at noen kan komme til å skrive noe i anmeldelsene som kan oppfattes som støtende. Derfor må hver eneste anmeldelse i Megafon ved Stavanger bibliotek bli godkjent av en bibliotekar før den blir publisert. Hvis tvil om den skal publiseres, skal saken tas opp i gruppen av bibliotekarer som godkjenner anmeldelsene, om nødvendig helt opp til kulturhussjefen. Tenk hvis det samme hadde skjedd på Amazon? Jeg kan ikke tenke meg at denne praksisen ville regnes for en naturlig praksis andre steder enn i et bibliotek.

En nasjonal anmeldelsestjeneste ville være en enorm ressurs for brukerne av biblioteket. Hvis ressursene hos systemleverandørene heller hadde blitt brukt til å lage en felles tjeneste i stedet for at de utvikler det hver for seg, så hadde denne tjenesten allerede vært oppe å gå. Og alle bibliotekene kunne nytt godt av den.