Er biblioteket egentlig en møteplass?

13 desember 2006 kl. 0.20 am (Bibliotek 2.0, Biblioteket som møteplass)

Møteplass. Er det et ord som er mer velbrukt i bibliotekdiskusjonene nå til dags? Ingen som jeg vet om, kanskje bortsett fra bibliotek 2.0… Spørsmålet er jo om biblioteket faktisk er en møteplass og hvordan biblioteket på nettet kan bli en møteplass.

For etter snart fire måneder på Stavanger bibliotek, så ser jeg ikke at biblioteket fungerer som et sted der folk som ikke kjenner hverandre fra før kommer sammen og blir kjent med hverandre. De som møtes her kjenner hverandre fra før, og det er ikke noe med biblioteket - i hvert fall ikke hos oss i Stavanger - som stimulerer til møter mellom mennesker. Er hele idéen om biblioteket skal fungere som samfunnets demokratiske møteplass en illusjon?

Ei studievenninne av meg skrev bacheloroppgaven om biblioteket som møteplass, og konkluderte med at biblioteket har potensiale som møteplass, men at dette potensialet ikke er utnyttet slik det burde. Biblioteket oppfattes fremdeles som et sted der man kan låne bøker, og at det ikke har møter mellom mennesker som hovedfunksjon.

Dette har hun selvsagt helt rett i. Det blir ikke lagt til rette for møter i bibliotekene. Bibliotekene er ikke så åpne som vi ser for oss. Det er bokhyllene som er det strukturerende element i de fleste bibliotek, og da er det ikke så rart at biblioteket blir oppfattet som et sted for bøker. Folk flest møtes ikke ved bokhyller. Og bibliotekarene sitter bak skranken og venter på spørsmål. Da forsterkes inntrykket om at et bibliotekbesøk er handlingsstyrt og ikke en møteplass. Nå som de rene bibliotektransaksjoner har blitt mer og mer automatisert (utlån, innlevering) eller tilgjengelige på nettet (fornyinger, reserveringer), så er ikke behovet for en skranke og en person i skranken like trengende. Jeg skulle gjerne sett stuntbibliotekarer som gikk rundt i lokalet og svarte på spørsmål der det trengtes og tok en aktiv formidlerrolle i biblioteklokalet. Hvis det skulle være behov for søking, så kan det gjøres på PDA-er og skulle det være behov for bibliotekaren i skranken, så har mobiltelefonen faktisk en viss utbredelse nå…

Biblioteket er fremdeles bibliotekarenes domene, og det er bibliotekarene som setter premissene. Det er alltid mer nyttig å henvende seg til en av de som arbeider på biblioteket enn til andre brukere. Bibliotekarene er de eneste som finner frem i alle delsamlingene og som kan veilede brukerne rundt i biblioteket. Svært få ikke-bibliotekarer forstår Dewey-systemet - langt mindre dra nytte av den gode tankegangen som faktisk ligger bak.

Vår søsterinstitusjon bokhandelene er langt mer demokratisk.  Alle kan finne frem i en bokhandel. Emnene er tydelig merket, og du kan vandre rundt selv uten å gå deg vill. Terskelen for å snakke med andre i lokalet er lavere, og et bokhandel er en langt mer sosial aktivitet enn et besøk på biblioteket. Det er normalt at man går rundt sammen med venner i en bokhandel for å finne bøker man har lyst til å lese - det skjer sjelden i bibliotekene. Man går i hvert fall ikke gjennom hele biblioteket på en måte man gjør i bokhandelen.

For å fortsette med møter i bibliotekene: De aller færreste av brukerne vet at det finnes møterom på mange bibliotek, og biblioteker tar ofte betalt for lån av møterom. Hvis bibliotekene skal fremstå som møteplasser, så må det være også avskjermede steder der folk kan møtes. Og arrangementer må involvere deltakerne i langt større grad. Det finnes flere arrangementsformer for voksne enn foredrag…

Dette må være den lengste innledningen til et poeng noengang. Nå er det på tide å snakke om hvordan biblioteket på nettet fungerer som møteplass.

Kort svar: It doesn’t.

Bibliotekene har vært svært flinke til å automatisere rutinefunksjonene sine - utlån, innlevering, fornying, reserveringer, booking av publikums-PCer - men fungerer på ingen måte som en møteplass. Det er svært få steder man kan få kontakt med biblioteket, og det er enda færre steder man kan møte andre mennesker.

Selv kroneksempelet på bibliotek 2.0 til nå, Biblioteksvar, er egentlig ikke spesielt sosialt av seg. Det er den gamle situasjonen fra biblioteket som har blitt overført til en nettjeneste - bruker kommer med spørsmål og bibliotekaren hjelper brukeren til å finne svaret. Dette er definitivt ikke en samtale mellom likemenn. Det er ikke brukermedvirkning. Jeg er selv med som biblioteksvarer, og det er en god del av spørsmålene jeg skal svare på som jeg ikke føler meg kvalifisert til å svare på. Med ca. 60 biblioteksvarere (ikke sikker på tallet) og 4,5 millioner innbyggere i Norge, så skal det godt gjøres om det absolutt beste, om i hele tatt et tilfredsstillende, svar kommer fra bibliotekarene i Biblioteksvar - selv om svarkvaliteten er svært høy. Hvorfor ikke slippe til brukerne til å svare på spørsmålene? Gjøre det til et lærested?

Bibliotekkatalogen er et lagersystem. Når vi innser det, så bør vi også innse at et lagersystem ikke er noe brukere vil ønske å bruke lang tid for å sette seg inn i - eller i hele tatt bruke for å noe mer enn å finne et spesielt dokument. Møteplassen må i sentrum. Man må rett og slett kunne velge en bok ut av andre kriterier enn de formelle kriteriene som finnes i en katalog. I LibraryThing er katalogen helt i bakgrunnen. Personen og bøkene er i forgrunnen. Det er eneste måten å holde oss aktuelle nå.

Vil biblioteket noensinne bli en møteplass på nettet? Vi har allerede mistet to viktige deler av vårt domene på nettet ved at litteraturelskere med god teknisk innsikt har gitt oss to glimrende tjenester på nettet: Bookcrossing og LibraryThing. De skaper en entusiasme som ikke noe bibliotek har klart. Ja, de er kommersielle tjenester - til en viss grad i hvert fall.

Men vi har ikke råd til å miste mer av vårt område! 

Comments

Dataspill på biblioteket

7 desember 2006 kl. 23.50 pm (dataspill)

Nå som spillkonsollen Wii lanseres i morgen (fredag), så er det aktuelt å ta for seg dette temaet. Jeg skal selv ikke kjøpe Wii - jeg har nok med min bærbare PC og XBox 360.

Vel, dataspill på biblioteket er vel nødt til å skape kontroverser. Selv om dataspill blir stadig mer stuerent, og enkelte pedagogiske dataspill har blitt til en viss grad akseptert som et læringsmiddel. Data- og konsollspill har aldri blitt sett som kulturuttrykk, og det kommer til å være en stor utfordring til å endre både de biblioteksansattes og våre brukeres, og ikke minst politikernes, meninger om dette.

Ja, vi på Stavanger bibliotek har en del dataspill for barn til utlån - ja, til og med såpass “kommersielle” titler som Harry Potter-spill (men vi har ingen spill for voksne). Nå foreslår til og med ABM-utvikling i bibliotekutredningen at det skal opprettes en nasjonal innkjøpsordning for dataspill innen 2010.

For det er definitivt mange spill som er langt mer enn ren underholdning. Rollespillet Planescape : Torment er det spillet som har lagt igjen det største inntrykket hos meg. Det er ett av de skjulte mesterverkene i spillhistorien og har en absolutt fantastisk historie kombinert med et utrolig (på flere måter) univers og en stemning som overgår alt jeg har vært borti. Og dialogen burde ha vunnet en litterær pris!

Star Wars : Knights of the Old Republic fortjener også mye heder - mye av de samme grunnene som Torment. Det er i hvert fall bedre enn filmene av episode I, II og III… Og norske Drømmefall lengter jeg etter å prøve. Det får stå på ønskelista til jul.

Alle de nevnte er eventyr/rollespill (mye fordi dette er en type spill jeg setter stor pris på). Dette er spill som av sine litterære og filmatiske kvaliteter alene er verdt en plass i et biblioteks mediesamling. Men problemet viser seg dermed med én gang: de spillene som er mest interessant for biblioteker å tilby, er de spillene som er minst egnet for biblioteker å tilby.

Skal spillene brukes på biblioteket, er spill som tar lang tid å bli ferdig med uaktuelle. Jeg brukte ca. 25 timer på Torment, og 40 timer på Knights of the Old Republic. Dette er effektive spilltimer, dvs. uten tid for reloads. Man kan jo alltids lagre til en disk eller til nettet, men hvis brukerne blir satt til bare én time hver dag, vil det bli frustrasjoner. Man kan alltids spille en kamp i FIFA-spillene på 10-20 minutter, men skal man sette seg ned og fordype seg i en verden går det fort mange timer.

Og med så mange forskjellige konsoller (Xbox 360, Playstation 2 + 3, Playstation Portable, Wii osv.), i tillegg til PC-spill, så er det ingen bibliotek som har stort nok mediebudsjett til å kjøpe inn de mest relevante titlene.

Og til nå har jeg ikke engang begynt å snakke om spill som World of Warcraft… Og dermed problemene angående nettspilling.

De ansatte på Stavanger bibliotek har irritert seg grønn over at en gruppe av våre brukere sitter og spiller dataspill på datarommet. Muligens skyldes irritasjonen mest faktumet at enkelte av brukerne benytter andres lånekort (noen med tillatelse fra lånekortholder, andre uten) og dermed bruker publikums-PCene langt over tiden på 1 time per person per dag, men det skyldes nok også meningen om at “biblioteket ikke skal være et spillested”. Fra og med forrige uke er det ikke lengre lov å spille dataspill på PC-ene på datarommet. Slike regler finnes sikkert overalt i bibliotek-Norge

Er det argumentene fra diskusjonen om video i bibliotekene som viser seg her igjen? Jeg mener selv at dataspill er kulturuttrykk så gode som noen, og dermed fortjener plass på biblioteket, men jeg ser selv at jeg ikke er nøytral i hva jeg mener bør ha plass i bibliotekets samling. Jeg differensierer mellom “passende spill” og “upassende spill” på samme måte som litteraturbibliotekarene skiller mellom “passende bøker” og “upassende bøker”. Quake, Doom, Grand Theft Auto eller Oblivion til låns på biblioteket? Jeg kan rett og slett ikke se det for meg, dessverre.

Noe som er forbaska synd.

2 Comments

Hvorfor gjøre samme ting flere ganger?

6 desember 2006 kl. 22.25 pm (Bibliotekkataloger, Biblioteks nettjenester)

Endringer i bibliotekets tjenester på nettet tar tid. Altfor lang tid. Innen vi er ferdig med å lage en enkel ting, så har tjenester som YouTube allerede rukket å bli startet, vokst og blitt solgt for 1,6 milliarder USD… Vi må innse at utviklingtempoet er langt høyere nå enn tidligere. Vi kan ikke diskutere i all verdens tid.

Og verktøyene våre tar enda lengre tid å utvikle. Utviklingen av FRBR (Functional Requirements for Bibliographic Records) tok 8 år, den aldeles håpløse Guidelines for OPAC displays tok 7 år. Store revideringer av katalogiseringsreglene går det 25 år imellom. Vi venter tydeligvis i all evighet på en nasjonal katalog for bibliotekenes beholdninger. Nasjonalt lånekort er den eneste nasjonale satsingen de siste årene (som jeg vet om) som direkte har gitt brukerne forbedrede tjenester i bibliotekene. Hvorfor må det være slik?

Problemet skyldes delvis at vi aldri kommer oss videre når mange bibliotek og biblioteksystemleverandører sitter og utvikler den samme tjenesten uten kontakt med omverdenen. Vi i Aleph bruker Megafon som anmeldelsesverktøy, som er utviklet av Bibliotekenes IT-senter (Bibits). Problemet med den - igjen, et av problemene med den - er at vi i Stavanger sitter på vår database med anmeldelser, Kristiansand har sin database og bibliotekene i de videregående skolene i Nordland som bruker Aleph sitter med sin. Og problemet med å samkjøre disse databasene kommer ikke til å bli løst med det aller første - hvis noen gang - med den løsningen som finnes nå. Og på Digital og Sosial 2.0 presenterte Bibliotek-systemer AS at de også holder på å utvikle sin egen anmeldelsestjeneste til bruk for Bibliofil-kunder. Jeg tør ikke tenke på samkjøringsproblemene mellom alle biblioteksystemene…

Ifølge den siste statistikken fra Bibits finnes det ca. 700 anmeldelser i de tre Megafon-databasene til sammen. The Da Vinci code har alene 1043 anmeldelser på Amazon.co.uk! (pr. 6/12/2006, kl. 21.55). Og utvalget av hvilke bøker som er anmeldt på nettsteder som favner bredt er av en helt annen klasse enn hvis vi sitter på vår egen tue. Det er absolutt ingen grunn til at brukere av Stavanger bibliotek bare skal kunne forholde seg til anmeldelser som er skrevet av andre brukere av Stavanger bibliotek. Hvis jeg lurer på om den nye plata til Minor Majority er bra, er det revnende likegyldig for meg om det er en person fra Oslo, en bergenser, en fra Smøla eller en bibliotekbruker i Nordkjosbotn som har skrevet anmeldelsen!

Frykten blant bibliotekarer er at noen kan komme til å skrive noe i anmeldelsene som kan oppfattes som støtende. Derfor må hver eneste anmeldelse i Megafon ved Stavanger bibliotek bli godkjent av en bibliotekar før den blir publisert. Hvis tvil om den skal publiseres, skal saken tas opp i gruppen av bibliotekarer som godkjenner anmeldelsene, om nødvendig helt opp til kulturhussjefen. Tenk hvis det samme hadde skjedd på Amazon? Jeg kan ikke tenke meg at denne praksisen ville regnes for en naturlig praksis andre steder enn i et bibliotek.

En nasjonal anmeldelsestjeneste ville være en enorm ressurs for brukerne av biblioteket. Hvis ressursene hos systemleverandørene heller hadde blitt brukt til å lage en felles tjeneste i stedet for at de utvikler det hver for seg, så hadde denne tjenesten allerede vært oppe å gå. Og alle bibliotekene kunne nytt godt av den.

Comments

Digital og Sosial 2.0 - etterdønninger

4 desember 2006 kl. 22.53 pm (Bibliotek 2.0, Bibliotekkataloger)

Sist uke (30. nov. - 1. des.) var jeg deltaker på konferansen Digital og Sosial 2.0 i Bergen, der temaet var Bibliotek 2.0. Selv om det var mye nyttig å lære og mye inspirasjon å hente, var det en ting som biblioteksystemleverandørene ikke klarte å overbevise meg om at ville klare.

Det er helt nødvendig med en nytt tankesett for hvordan bibliotekkatalogene skal kunne fungere og være relevante i de nærmeste årene. Ny funksjonalitet trengs NÅ. Systemleverandørene kan snakke så fint de vil om anmeldelsesfunksjoner og tagging og “den som har lest denne boka, har også lest…”, men helheten blir helt borte. Grunnen til at LibraryThing er en slik fantastisk tjeneste - en av grunnene til at LibraryThing er en slik fantastisk tjeneste - er at den er en helhetlig tjeneste. Selv det biblioteksystemleverandørene planlegger å utvikle i den nærmeste tiden, finnes allerede i LibraryThing. Og de utvikler ting i langt høyere tempo enn biblioteksystemleverandørene…

I LibraryThing har brukerne et eierforhold til bøkene. Den er rett og slett en glimrende tjeneste til å holde orden på boksamlingen din, og å holde orden på hva du har planlagt å lese. Brukerne kan se den direkte nytten av å sette tags på bøkene, skrive anmeldelser og gi bedømmelse av boka - fordi dette, i tillegg til å gi brukeren oversikt over egen samling, en inngang til det sosiale nettverket på LibraryThing.

Det biblioteksystemleverandørene ønsker å gjøre - i hvert fall etter det de har vist - kun gi muligheten til å legge inn tags og skrive anmeldelser, men helt uten at brukerne får en eierfølelse til bøkene eller til å delta i noe større sosialt nettverk. Jeg kan ikke se hvorfor noen skulle ønske å legge inn tags på en bok kun for å bedre søkingen i bibliotekkatalogen. Det vil ikke ha noen større praktisk nytte for brukeren som legger inn tags.

Dette er et stort problem. At brukeren skriver anmeldelser kan være nyttig, men å la brukerne legge tags på dokumenter uten noen videre bruk enn i søking, gir en meningsløs tjeneste. Greit nok at folk generelt er positivt innstilt til biblioteket, men å tro at de vil legge til tags kun av sitt gode hjerte, er - i disse juletider - å tro på julenissen.

Så min mest innstendige bønn til systemleverandørene er: Lag noe som gir en helhetlig tjeneste, ikke bare legg til nye muligheter uten noen plan! Og gjør det sammen, alle sammen!

1 Comments